-Når jeg tenker tilbake på reisen jeg har foretatt, så sier jeg til meg selv: Fy søren, jeg klarte så mye. Det var gøy å få det til og jeg er stolt av meg selv! Sier Nivin Mohammad. Lærer ved FK og tidligere elev på samme skole.

Tekst og foto: Terje Hansteen

-Jeg brenner for å motivere andre og fortelle om egne erfaringer som innvandrer, svarer Nivin når hun får spørsmålet om hva som er drivkraften hennes. For drivkraft har denne damen fra Sudan en hel masse av, antagelig nok til å ta pusten fra de fleste. Et raskt blikk på CV-en forteller det meste. Nivin er et arbeidsjern utenom det vanlige.

Strukturert

Fram til 1999 studerte hun psykologi i hovedstaden Khartoum. I 2001 ble hun gift med en sudaneser bosatt i Norge og kom hit. Siden har det gått slag i slag. Norskopplæring ved FK, deretter praksisplass i barnehage som hun selv fikset. I samme barnehage fikk hun barnehageassistentkurs, så bar det av sted til en annen barnehage og vikarjobb der. Nivin fikk så fast jobb ved en annen barnehage i Ås, hvor hun jobbet i fem år. Samtidig som hun tok fire fag på videregående på kveldstid. Neste skritt var utdanning som barne – og ungdomsarbeider, også det på kveldstid.

-Etterpå fikk jeg jobb ved Follo barne – og ungdomsskole, der jobbet jeg i ni år. Så begynte jeg å studere ved Høgskolen i Oslo og Akershus, det ble lærerutdanning på deltid over fire år. Jeg ble ferdig yrkesfaglærer i helse – og oppvekstfag i vår. Jeg begynte å jobbe ved FK for to år siden, og har i dag et engasjement i nitti prosent.

-Men det stopper vel ikke der?

-Nei, nå tar jeg videreutdanning i voksenpedagogikk og digitale ferdigheter, samt norsk som andrespråk.

-Og hvor ender du til slutt?

-Veit ikke helt. Jeg kunne tenke meg å undervise i helse – og oppvekstfag på en høyskole. Jeg må alltid ha noe å strekke meg etter. Men det er krevende med tre barn, jeg må være veldig strukturert. Det hjelper imidlertid å ha en snill og god mann, ler Nivin og berømmer også kolleger og lærere ved høyskolen for støtte opp gjennom årene.

 

Ting tar tid

Egentlig hadde hun tenkt å fullføre studiene sine i psykologi da hun kom til Norge, men så tok livet en annen retning. Men det synes Nivin er helt greit.

-Hva har vært det vanskeligste å bli vant til i Norge?

-Språket, sier Nivin kjapt. –Men jeg liker språk, og jeg kan ikke helt huske når jeg begynte å snakke flytende norsk. De første årene var tøffe og jeg gråt en del. Det er ikke bare bare å skrive en fagoppgave på et språk du ikke eier. Det hjalp imidlertid veldig å jobbe med barn i mange år.

-Er det noen ting det norske samfunnet ikke har skjønt i møte med flyktninger?

-Integreringen burde ha vært bedre organisert, hver enkelt flyktning burde få mer informasjon. Ting tar tid i Norge. Flyktningene veit ikke hvor de skal gå, hvor de skal søke. Jeg tror det er viktig å se til andre land, for eksempel Tyskland og Sverige. Flyktningene kommer raskt i gang der.

 

Veit at hun bidrar til integrering

-Tidligere var du elev ved FK, nå er du lærer. Hvordan opplever du det?

– Det var veldig rart å begynne her som lærer, og bli kollega med min tidligere lærer Agnetha. Det var morsomt. Jeg hadde jo ikke som mål å bli lærer her, tenkte ikke på det. Jobben ved FK er meningsfylt, det å kunne motivere andre, lære andre, det gjør meg kjempefornøyd. Jeg veit at jeg bidrar til lettere integrering, for det er lett for meg å se deltakernes behov. Her trives jeg og jeg vil gjerne fortsette å jobbe her.

-Hvis du skal sammenligne det norske og sudanesiske skolesystemet, hva er likt og hva er ulikt?

-Det norske skolesystemet er basert på det humanistiske grunnsynet, mens man i Sudan er opptatt av det naturvitenskapelige grunnsynet.  Det er vanlig med sytti elever i klassen og én lærer. De har ikke PPT, ingen hjelpelærere. Har man penger, kan man få privatlærer.  I offentlige skoler må man også betale for undervisningen og det er mye for de som har lite inntekter. I Norge kan vi ta videreutdanning, den muligheten finnes ikke i Sudan, svarer Nivin og legger ikke skjul på at pedagogikken og menneskesynet i de to landene er ganske så forskjellig. –Elevene i Sudan får mye straff. Man kan bli slått, hvis man ikke kan gangetabellen.  Det opplevde jeg selv mange ganger. Lærerne er kjempestrenge, det er sjelden at man ser lærere smile eller le.  Derfor tok det også tid for meg å bli vant til det norske systemet, for eksempel gruppearbeidet i norske skoler.

 

– Det var veldig rart å begynne her som lærer, og bli kollega med min tidligere lærer Agnetha. Det var morsomt.

 

 

Tilbake på FK